Kjempefin onsdag, SUPER torsdag, trist fredag ...

....... men noe godt kom det ut av fredagen allikevel. Fanterampen kom hjem, etter å ha vært hos Martine i 14 dager. Det er pga løpetida at han har vært borte. Først hadde Pia sine "verste dager", og så avløste Ebbie henne. Jeg har derfor ikke sett Fanterampen siden den dagen han ble operert. Da forlot jeg han hos Martine, mens han fortsatt omtrent var i narkose. Martine har vært så flink med han, og alt har gått bra etter tannoperasjonen hans. Bonuspappa David har også hjulpet til, og han har vel nesten hatt det bedre hos dem enn hos meg, Det var stor glede da vi møttes igjen i dag, og han har kost seg masse med Ebbie og Pia i kveld. Det var faktisk mest stas med Pia, og hun ble super glad da han endelig kom hjem.  Det ble jeg også, vesle hjertebarnet mitt!!! 




Onsdag møtte vi Birgitta, Tutta og Bambi i Maridalen. Vi la et spor hver til hundene. Jeg la et dårlig spor til Pia, og det gikk ikke så bra da vi gikk det heller. Vi kom inn til sporslutt nesten før vi hadde begynt å gå. Ja, det er til å le av, noe jeg også gjorde, heldigvis. Det skal jo være morsomt å trene hund. 


Ebbie fikk tre pinner i sporet sitt, og jeg hadde ikke merket hvor de lå. Jeg trodde nok at jeg husket hvor jeg hadde lagt dem..... Hehe... DET gjorde jeg jo ikke. Da jeg begynte å gå sporet, hadde jeg faktisk glemt at jeg hadde lagt pinner i sporet og jeg skjønte ingenting da hun plutselig stoppet opp, snuste og fant den første pinnen. Ebbie fant alle tre hun, og hver gang hun fant en pinne, lekte vi skikkelig med den og Ebbie elsket det. Jeg hadde også husket å trene pinneapportering før vi gikk sporet og det var helt tydelig at det var nyttig.


Jeg trente også litt med løsbittet med Ebbie, pluss apportering fra bakken og fra ryggsekken, før Birgitta gikk ut med løsbittet og Ebbie fikk tre slag ut til henne. Litt nølende første gangen, deretter to ganger til hvor hun var kjempeflink. Jeg blir så glad når jeg ser at hun storkoser seg og jobber så flott som det hun gjør.


Pia fikk et par feltsøk. Hun var ikke så flink til å "skru" på nesa, hun måtte ha litt hjelp til å orientere seg mot leika, men hun apporterte kjempeflott nesten helt inn til meg. Pia er glad i å leke, og det må jeg jo benytte meg av når jeg belønner henne. 
Pia og Bambi lekte litt sammen, også. Selv om det er litt forskjell i størrelse, leker de veldig fint på sin måte. Bambi er blitt kjempeglad i å leke, og her blir hun belønnet etter en feltsøk-økt.






Så kom endelig torsdagen som jeg hadde gledet meg så innmari mye til. Ebbie og jeg skulle på elitesatsing lydighetskurs med Siv Svendsen, fra Amokk Hundeskole. Kurset går over to dager i november, to dager i desember og to dager i januar. Canis har flotte lokaler å trene i på Hønefoss. KJEMPEMISUNNELIG!!


Det viste seg at alle mine forventninger ble innfridd og vel så det. Jeg skal ikke skrive så detaljert om det, men jeg fikk mange gode tips som jeg skal bruke under trening med Ebbie. 
Problemet med Ebbie har vært at hun ikke synes at belønningen min er så mye å jobbe for, og at jeg egentlig har latt henne avslutte treningen når hun har vist at hun ikke har giddet mere. 
Siv ga seg ikke, før vi hadde funnet en måte å belønne på, som gjorde at Ebbie fikk opp intensiten i treningen sin. Vi prøvde MANGE leker, vi hoppet og spratt, dro og slang all verdens leker...... Puhhhh ...... Vi endte tilslutt opp med to pipe-tennisballer. Det morsomste, syntes Ebbie,  var når jeg holdt henne i halsbåndet, trillet/kastet ballen og så sprang vi om kapp for å komme først til ballen. Vant jeg, lekte jeg med den før vi lekte litt sammen med den.Vant Ebbie ballen, sprang jeg etter henne, tok fra henne ballen og begynte på nytt. jeg spratt også den andre ballen jeg hadde og slik fortsatte belønningen en god stund.  Ebbie ble så innmari ivrig og "på", at hun begynte å bjeffe. Akkurat det syntes jeg var kjempeflott!! Juhuuu. 
Ellers fikk vi hjelp til lineføringen, utgangsstillingen og til kontakten fra første skritt i lineføringen/fri v. fot. Vi trente med "ruta" og "avstanden" og Ebbie jobbet veldig bra. Avstandsøvelsen har vi inne. Jeg skal bare jobbe med et raskere oppsitt med Ebbie, så er vi i mål. Jeg fikk tips til trening på det, og det er nå lekse til neste samling.

Aase og Zaffie trener ruta. Super treningsplass. 
Jeg har en setning i hodet som Siv gjentok til Ebbie og meg: "ikke gi deg, ikke gi deg!!!". Dette ropte hun til meg når jeg belønna Ebbie og Ebbie ikke var helt "med". Siv VILLE at Ebbie skulle ELSKE å bli belønna (for nå hadde vi jo funnet en super belønning til henne), og jammen meg fikk jeg det til. Hadde ikke Siv stått og ropt til meg at jeg skulle fortsette, hadde jeg gitt meg lenge før. 
En annen ting som gikk igjen, var viktigheten av å fortelle hunden hele tiden hva vi forventet av den. Gjorde hunden feil, så fikk den beskjed om det på en fin måte - nemlig med et feilsignal. Stopp hunden når du ser at den er på vei til å gjøre feil. Dette vet jeg jo, men....  Ikke slipp gjennom feil i treningen. Gjør hunden feil flere ganger etter hverandre, men den allikevel prøver å gjøre noe for å finne ut hva vi forventer av den, skal vi belønne, selv om det ikke er riktig. Hunden PRØVER jo!! 


Siv instruerer Camilla. 
Det jeg likte veldig godt med måten Siv jobbet med oss på, var at hun hele tiden fortalte oss hva vi skulle gjøre og hvorfor. Ned til minste detalj. Det var bare å gjøre som hun sa, og så fungerte det. Fikk jeg ikke helt med meg hva jeg skulle gjøre (jeg blir nemlig litt "ullen" i hodet når jeg blir instruert), forklarte hun det bare en gang til og så var vi i gang igjen.  Hun hadde humor i treningen, og latteren satt løst hos både henne og oss 6 deltagerne. Vi var en flott gruppe og jeg var kjemepfornøyd med dagen. 

Jeg var kjempehøyt oppe torsdag kveld, og full av treningsiver- og glede. Jeg gleda meg veldig til
fredag og leksa vi hadde fått. Den skrev jeg ned og la i ryggsekken. Jeg sov litt dårlig, jeg hadde vondt i rygg og isjiassmerter i høgre bein, men sto opp klokka 06.00 for å lufte hunder og pakke meg ut. Men dengang ei. Jeg stolpret meg ut av senga, tok meg en dusj og gikk opp kjellertrappa . Foten kjentes ut som en tømmerstokk, jeg hadde bekkenløsning og diverse andre ryggvondter. Det hadde nok blitt litt for mye lek og litt for mye ståing på meg torsdag, og det tåler jeg jo ikke. Jeg skjønte med en gang at det ikke var mulig å trene eller å holde meg oppe, og at det eneste som hjalp, var å legge meg med en pute under knærne og hvile den dumme kroppen. Jeg var kjempelei meg - og syntes veldig synd på meg selv. Vel vel.....  Ebbie holdt meg med selskap, og Pia sov seg gjenom store deler av dagen. Jeg er ihvertfall veldig glad for at vi har igjen to samlinger til.


Lørdag skal jeg ut og legge spor til hundene. Mest for Fant sin del, men også fordi jeg syntes det var så morsomt med Ebbie og at hun fant pinnene jeg hadde lagt i sporet.


Jeg kom over dette bildet av Marko. Jeg husker turen vi hadde så godt. Vi var helt alene, Fant var på hytta sammen med Arne og Marko hadde akkurat vasset litt i Buvatn. Dette bildet er tatt siste høsten han levde. Bildet er til deg, Karoline!!! 

GOD HELG, ALLE SAMMEN!!

Lørdag, søndag, mandag....

Lørdag møtte jeg Birgitta og jentene hennes i Lommedalen. Vi skulle legge spor til alle jentene våre, og trene litt lydighet på parkeringsplassen. Det var nok av forstyrrelser der, og det er viktig å trene kontakt og andre øvelser, når det er aktiviteter/forstyrrelser rundt oss. 


Jeg hadde bestemt meg for å legge pinner i sporet til Ebbie, og hadde tenkt å trene på pinneplukking før sporet skulle gåes. Her er det Birgitta som spikker pinner til seg selv og til meg.

Ebbie gikk et veldig godt spor. Hun gikk med en helt annen fart og hadde et driv som jeg ikke har merket hos henne før. Hun beveget seg lettere i skogen og fant to av tre pinner. Det var ikke så værst, for jeg hadde nemlig glemt å trene på pinneplukkingen før i gikk. Når hun fant pinnene, ble det julekveld og hulabaluba-leking og det liker jo Ebbie. 


Pia gikk også et godt spor. Hun begynner nå å skjønne hva dette går ut på, og med både goddis og leke i sporslutt, hadde hun det kjempfint. 
Lydighetstreningen gikk "så som så", egentlig. Ebbie trente på lineføring og stå under marsj, mens Pia ikke hadde det aller beste fokus denne dagen. Det var mange forstyrrelser rundt oss (hunder, mennesker, unger, biler, hester osv) som tok bort fokus på meg. Jeg jobbet derfor med kontakt og ro, og det fungerte veldig bra. 


Søndag møtte vi Birgitta igjen, denne gangen på Storøya. Vi skulle trene lydighet denne gangen. Vi luftet hundene først, før vi tok til å trene. Ebbie trente: 

  • apportering klasse 2 - det gikk veldig bra, 
  • litt lineføring - som ikke gikk så aller verst, 
  • et par dekk fra holdt og 
  • noen få utgangsstillinger. 
  • Vi begynte også på en øvelse i bruks, som heter "går foran i line" (eller noe lignende). Ebbie er jo så flink til å springe til target/musematte, og jeg begynte å sende henne ut til denne. Jeg økte avstanden etterhvert. Når hun gikk mot target, gikk jeg etter henne mens hun hadde båndet på seg, jeg satt på kommando "foran", og så fikk vi noen gode repetisjoner med det. Dette er jo bare en liten del av hele øvelsen, men et sted må vi jo begynne. 
Pia trente litt på:
  • Kontakt, det var nemlig myyyye spennende å se på.
  • litt å gripe en apportgjentand. Vi brukte ball og et løsbitt.
  • kontakt under baklengs marsj
  • og litt stå under baklengs marsj
Pia fikk en liten alenetur etter trening, for jeg trenger noen ganger å kunne ha fokus KUN på henne. Jeg fokuserte på at hun skulle ta kontakt med meg, når det kom andre hunder forbi. Hun måtte sitte i ro ("bra/belønning") når Birgitta sto og pratet med folk og hunder, og hun var kjempeflink til det. 


 Fine jentene våre!!!


Mandag gikk vi en tur i Maridalen før jobb. Det var trolsk stemning, tåka lå lavt og det var frisk og godt i lufta - jeg liker å bli litt kald i kinnene.  

Jeg gikk til "avslappingsstedet" mitt og da jeg ikke så noen andre hunder, slapp jeg Pia og Ebbie. Det var godt for dem å springe og kose seg litt. Ebbie er jo høyløpsk disse dagene og flørter med alle "mannebein" hun kommer over.  


Vi møtte ingen, heldigvis, og det ble en deilig tur for alle tre. Det er litt rart å ikke ha med seg Fant på turene våre. Han er nok den som setter i gang jaktleken, skjønner jeg nå. Pia og Ebbie springer ikke så mye når ikke han er med, men de leker sammen på sin måte. 

Fredag ettermiddag kommer Rampen min hjem. Det skal bli godt, kjenner jeg. Fant har, som Gry skrev i en kommentar,  det beste i to verdener nå, og det er helt riktig. Han har det helt supert hos Martine og David. I helga var de tre på Solbu og Fant fikk skogsturer både lørdag og søndag. Han sprang løs og jaktet på fugler og koste seg glugg ihjel. Jeg er så takknemlig for at Martine og David er så flinke med han, og kan ikke få takket dem nok!! 

Ebbie, min aller beste Ebbie!!

Torsdag formiddag, gikk turen til Nesodden, og til veterinær og kiropraktor Kristin Halle. Jeg har lenge hatt en mistanke om at Ebbie har hatt vondt i nakke og bekken. Etter noen rare atferder de siste mnd., ville jeg sjekke ut om det muligens kunne ha noe å gjøre med at hun har hatt smerter et eller annet sted. 

Vi møtte ei veldig sympatisk og trivelig dame, som både Ebbie og jeg likte med en gang. Kristin var utrolig flink med Ebbie, lun og god, hun skrøt mye av henne og fortalte hvor flink Ebbie var. Det første vi gjorde da vi kom, var at vi gikk en liten runde, slik at Kristin skulle få sett hvordan Ebbie gikk. Hun kommenterte at hun gikk på en litt spesiell måte, og så med en gang at Ebbie avlastet den ene hofta si, når hun gikk.

Da vi kom inn, testet Kristin ulike reflekser, og oppdaget at Ebbie var litt "treg" i bakbeina sine. Hun kjente på muskulaturen overalt, og Ebbie fikk skryt fordi hun er sterk og flott i kroppen. Kristin sjekket også at skjelettet beveget seg slik det skal og kjente etter etter bevegelighet i ryggrad og andre steder. 

Kristin kom fram til følgende:
  • Ebbie har en gammel skade i en tå på høgre bakbein, antageligvis et brudd.
  • Hun har låsninger i hele ryggraden, fra bekken og opp til nakken.
  • Ebbie er hoven på venstre side av nakken.
  • Hun har en veldig stram muskel på innsiden av venstre lår, pga avlasting
  • Venstre framfot beveger seg litt rart nede ved det store leddet. 
  • Hun puster litt dårlig (pga stramme muskler fordi hun har vondt i ryggen).
  • Låsninger i bekken.
  • Ebbie er litt skjev i ansiktet, kanskje etter et slag (at noe har rammet henne i ansiktet).
Ja, jeg vet ikke om det er noe jeg har glemt, men at Ebbie har vondt i kroppen sin, er jo forståelig. 

Det Kristin gjorde, var at hun klemte forsiktig og dyttet litt i bestemte retninger på ryggraden til Ebbie, for å få opp låsningene. Hun jobbet på samme måte med bekkenet, også. 
Kristin gikk gjennom muskulaturen ved å tøye og bøye på beina hennes, hun jobbet også med magen/nedre del av brystkassen hennes, for å forbedre pusten til Ebbie. Hun jobbet med ansiktet og fant et par punkt på venstre side ved øynene, som hun trykket på og masserte litt. Det som da skjedde, var at venstre frambein fikk bedre bevegelighet, + at det også "slapp" litt i nakken til Ebbie. 

Hjemmelekse: jeg skal fortsette å massere Ebbie og så skal jeg jobbe med å bevege et bein på venste fot (ertebeinet?). Det laget nemlig en lyd og satt litt fast da vi beveget på det, og det skal være bevegelig, hvis jeg skjønte rett. Det ble nemlig mye informasjon, jeg spurte og grov omtrent hele tida. Nå skal hun luftes i bånd et par dager, men det går greit. Det må hun jo allikevel, så høyløpsk som hun er nå!

Ebbie har fått ny time om 14 dager. Det er veldig godt å ha fått en gjennomgang av kroppen til Ebbie, for nå vet jeg mere om hvordan jeg skal forholde meg til henne og hennes "vondter". 

Ebbie, flinke, gode, snille, tillitsfulle jenta mi, hun var så utrolig flink. Hun sto så fint når hun ble dratt i og klemt på. Hun så på meg og "fortalte" at hun skjønte at dette var noe som var godt for henne og at det var helt greit at Kristin jobbet med henne. Jeg ble så innmari rørt der jeg sto, og begynte nesten å gråte (neida  jeg er IKKE lettrørt - hehe...).  
Ebbie er ei helt utrolig jente. Jeg var så stolt av henne i dag og jeg er så utrolig glad for at nettopp Ebbie kom hjem til oss. 

MEN: FANTERAMPEN FYLLER 6 ÅR I DAG. HIPP, HIPP HURRAAAAAAAAAAA!!!! 

Jeg skulle ønske jeg kunne klemt deg og susset masse på deg, men du er hos Martine og bonuspappa David på Majorstua nå. Pia er ferdig med løpetida si søndag, mens Ebbie har begynt på de aller verste dagene sine nå. Fanterampen skal til Solbu med M og D i kveld, og være der til søndag. Han storkoser seg altså, formen er fin og han får utrolig masse kos. Verdens beste Pomsegutt. KJEMPEGLAD I DEG!!!!!
En liten, sliten Pomsemann, sammen med en litt yngre Martine-mor!!!

Spor og feltsøk, med Inger og Birgitta!

Fri-onsdag og trening i Maridalen med Birgitta og Inger. Det ble en veldig trivelig dag, med trening, skravling og mye latter. SLIK vil jeg at en fridag ska være. 

Birgitta tok en liten snutt av Ebbie og meg da vi trente feltøk. Ebbie elsker å lete etter lekene sine. Jeg har lagt ut to leker til henne på denne videoen. Dette er den første leka som hun apporterer.  Jeg prøver å få henne til å gå ut igjen for å hente den andre leka som jeg har lagt ut, men hun var tydeligvis mere opptatt av goddisene som lå på bakken.


Her er det Pia som skal prøve seg i sitt første feltsøk. Hun har på seg line, fordi hun er i de mest "intense" løpetidager, og hun hadde veldig lyst til å springe avgårde på "snuser`n". Hun lurer litt på hva det var som var oppgava her, men etter litt nøling, fant hun leika og sprang inn til meg med den. Jeg må trene på at hun klarer å holde apporten helt inn, men det skal jeg trene på separat. 



Her er Inger og jeg, vi lader opp til feltsøk. 

012

Birgitta og vesle Bambi-mor!!


Super trening i dag, med både Pia og Ebbie. Sporene gikk kjempefint med dem begge. Ebbie datt litt ut, da hun hørte Birgitta og Inger som gikk spor med Isa, men hun hentet seg veldig fort inn igjen. Det var jeg veldig godt fornøyd med. Vi lekte masse med leika hennes, som belønning for at hun hadde gått sporet sitt så bra. 

Pia gikk sitt hittil beste spor. Det var ca 100 meter langt og med en vinkel. Hun måtte ha litt hjelp et par-tre ganger, men klarte veldig godt å finne kattematen som lå i sporslutten selv. Kjempemorsomt!
Her har Ebbie hentet leka si som jeg la ut i feltsøket. 

026


Jeg trente litt med løsbittet også (det er ikke det Ebbie har i munnen her, altså. Dette er belønningen hun får i sporet).  Ebbie var veldig flink. Jeg kastet det på bakken langt fra meg, hun hentet det og kom inn i utgangsstilling med det. Vi trente også litt på å komme inn i utgangsstilling fra flere posisjoner, noe hun også klarte veldig fint. Pia apporterte også løsbittet, når jeg kastet det på bakken foran henne. Ellers er hun blitt veldig glad i å leke, og jeg tror jeg skal legge en leke i sporslutt, neste gang hun går spor.

Grunnferdighetskurs med Pia onsdag kveld:
  • Apport: vi begynte med "hold fast trening". Vi trente to og to sammen, tre minutter hver. Pia er på god vei, og jeg benyttet meg av flere gjenstander under trening. Løsbittet, feks og leika til Ebbie.
  • Stå, og stå under baklengs marsj. Pia står veldig bra, hun stoppet opp når vi gikk bakover sammen og hun kunne også stoppe under marsjen og stå litt, mens jeg fortsatte et par skritt alene. Belønning i posisjon. De andre trente på sitt + sitt under baklengs marsj, så jeg får trene på det denne uka. Stå skal vi trene på neste uke. 
Trøtte hunder og trøtt mamma. Torsdag skal Ebbie til veterinær/kiropraktor Kristin Halle. Jeg er spent på om hun finner noe på kroppen hennes. Gjør hun ikke det, er jo det det aller beste. 


Det går fortsatt fint med Fanterampen. Han skal være med Martine og bonuspappa David på Solbu i helga, og han kommer nok til å storkose seg sammen med dem. Jeg savner gullet mitt, men....


Takk for bildene og filmene, Birgitta!

Fanterampen og litt til!

Lørdag formiddag fulgte Martine og jeg Fant inn til dyrlege Torill, hos Dyrlegene på Lilleaker. Fant var litt stresset (pga. jentenes løpetid og også at han var hos dyrlegen), men vi fikk gitt han litt å sove på, før vi gjorde han klar til operasjonen. 


Fant sovnet så rolig og fint mellom beina mine, og etterpå la jeg han på undersøkelsesbenken, slik at vi kunne få sett litt på tanna hans. Jeg pratet til han hele tida og klappet han, for jeg tror at han kunne merke at jeg var tilstede for han. Tennene hans så ikke fine ut, og den tanna som skulle trekkes, så helt forerdelig ut. Torill sa at dette var en gammel skade, men at skaden i tannkjøttet var av nyere dato. Tanna var råtten og stygg og kunne løftes opp og ned. Stakkars gutt, han må jo ha hatt veldig vondt. Jeg har svart samvittighet for at jeg ikke har merket noe før.


Dvs., det er jo flere ting som faller på plass, nå når vi vet at han har hatt vondt i munnen sin. Han har vært redd for at Pia og Ebbie skal slå på snuta hans med labbene sine. Det gjør nemlig colliene når de er glade og leker. Fant har ikke spist tørrforkuler de siste månedene, han har bare plukket ut våtforet og spist det. Det har gjort sitt til at han de siste ukene bare har fått våtfor til mat. 
Han har ikke likt å bli kost på venstre øre, eller at jeg har børstet det øret. Det har sikkert gjort vondt når jeg har gjort det. Jeg har mange flere eksempler på atferder jeg burde skjønne kom av at han har hatt vondt. Martine har også kommet med eksempler på atferdmønstre som kan relaters til vondt i munnen. Det verste er at vi har ledd av han noen ganger, når han har gjort noe rart med snuta si (han har nyst, snudd seg bort på en litt rar måte osv.) Vi har også sagt at han er pysete... stakkars! 


Lørdag ettermiddag hentet Martine og jeg en kjempesliten gutt. Operasjonen hadde gått bra, den råtne og vonde tanna var fjernet og alle tennene var pusset og polert. Torill fortalte at Fant har dobbelt sett av en jeksel på hver side. Dvs. at det er to tenner som vokser utenpå hverandre. På venstre side er den ene nå altså fjernet. Ellers har han generelt ganske dårlige tenner, og de må jeg nå pusse hver dag. 



Nå er han  pigg og forholdsvis rask igjen. Han er hos Martine og bonuspappa David på Majorstua, og blir stelt med og får lov til å være alenehund. Han kan ikke være hjemme disse dagene, for her springer det to langbeinte jenter rundt, med løpetid. 
Martine går turer med han, hun gir han smertestillende og antibiotika og passer på at han spiser våtforet sitt og at han har det bra. Jeg er så glad for at hun vil ha han hos seg. Hun har jobbet så bra med han, bla. med hjemmealenetreningen. Fant har jo, som veldig mange andre cockere,  litt seperasjonsangst, og følger etter oss overalt, hele tiden. Nå klarer han å være alene hjemme i Bogstadveien noen timer, når Martine er på universitetet. Det er bra. Godt jobba, Martinemor!


Det er stille her hjemme nå, synes jeg. Jeg har allikevel nok å henge fingrene i, og koser meg med "jentun" mine. Vi trener litt hver dag, både Pia og Ebbie, og går turer hver dag. Ebbie virker helt "på" om dagen (selv om hun har løpetid) og er kjempeivrig når vi trener. Jeg legger inn bittelitt trening på alle stedene vi går tur, for at hun skal bli vandt til at trening er morsomt overalt. Det går mest i kontakt og korte strekker med lineføring, og mye god belønning. Jeg synes jeg ser en bedring i intensiteten hennes når vi går lineføring, men det går jo så opp og ned dette med treningen. Ebbie trener også på posisjoner i htm og freestylemoment som skal benyttes i skifte mellom posisjonene. Hun synes det er kjempemorsomt!


Pia trener på leksa si, bla. utgangsstilling m. kloss og med håndtarget, sitt/bli (selv om vi frister med noe - doggie-zen), rygge ved siden av meg, lineføring (korte strekker med henne, også) og musematte. Jeg trener en og en hund. Den ene må stå bak en kompostgrind og vente på tur mens den andre blir trent. Da blir det ca 3 minutters trening og tre minutters venting. Jeg tror de blir litt ivrigere også, når de må stå å se på at en annen hund blir trent.


Nå skal jeg på jobb, men først skal Pia og Ebbie gå en tur. Det blir nok i Maridalen i dag også, mens kveldsturen blir lagt til Bekkestua. Pia trenger å trene på at ikke alle mennesker skal hilses på. På kveldsturen vi gikk på Eiksmarka mandag kveld, skulle hun bort til alle hun så, og særlig en mann ble hun veldig glad da hun så. 
Det er litt andre ting å trene på med henne, enn med Fant, ja. Han vil jo aller helst bare være i fred og ikke bli sett. Hunder er jo så forskjellige, det er helt sikkert!

Kjære, vesle Fantemannen min!

Jeg er så lei meg, hjertebarnet mitt, for at jeg har vært litt dårlig mamma for deg. Fredag natt, da du og jeg lå alene oppe på rommet til Martine (fordi de løpske søsknene dine ble vel fristende for deg), oppdaget jeg at du ikke ville at jeg skulle kose deg på snuta. Jeg spratt opp og undersøkte munnen din, men kunne ikke kjenne noe, og vi la oss til å sove igjen, begge to. Du, på puta ved siden av meg, jeg med armen rundt deg. Slik lå vi og sov noen timer.


Da vi sto opp, klippet jeg klør på alle mine små, jeg børstet pels, sjekket ører og børstet tenner. Det var da jeg oppdaget det: at du, kjære gutten min, hadde en skikkelig skade i munnen din. En av jekslene dine hang og slang i tannkjøttet og det luktet ikke så veldig godt av munnen din, heller. At vi i de siste månedene (og antageligvis lenger også) har ledd av deg, fordi du har vært så rar når vi har kommet nær snuta di, og at du har vært så "hårsår" når Pia har dasket deg lett på snuta, gjorde ikke saken bedre. Jeg fikk så innmari dårlig samvittighet, vesle vennen min.


Jeg ringte sporenstreks til Dyrlegene på Lilleaker. Jeg fikk en time til deg, på fredag ettermiddag. Som vi hadde avtalt med Martine i begynnelsen av uka, skulle du og bestestoresøster møtes på butikken og deretter skulle du være med henne hjem til Majorstua. Der skal du være noen dager, og slappe av, når de langbeinte er på de verste dagene i løpetida si. 

Martine var på plass på butikken, hun, og du ble med henne hjem til Majorstua. Du gikk en tur, slappet av og fikk hilse på ei av Martines venninder. Jeg gikk med dårlig samvittighet hele dagen, gråt litt innimellom når ingen så meg, samtidig som jeg var innmari glad for at jeg hadde oppdaget dette. 


Litt før kl 16. oo møttes vi igjen hos dyrlege Torill.  Du likte deg ikke så veldig godt der, og Torill fikk ikke sjekket tennene dine. Du hadde nok vondt og var stresset fordi du var der du var.  Jeg måtte vise hva som hadde skjedd, mens Martine sto og holdt deg og trøstet deg. Du syntes det var godt at Martine var der, selv om hun ble litt rørt og lei seg mens vi var der. Det var nok ikke like lett for henne, å se at du ikke hadde det så veldig bra, og at vi snakket om narkose osv. Snille Torill forklarte hva som skal skje under operasjonen, hun viste det på en "liksom-munn", og jeg er veldig trygg på at dette kommer til å gå bra. 


Lørdag morgen skal du inn til operasjon. Jekselen skal trekkes og du skal slippe å ha vondt lengre. Dette kommer til å gå kjempebra, Rampen min, du kommer til å bli helt frisk og du vil ikke ha vondt lengre. Snille veterinær Torill, bruker fridagen sin til å behandle deg, og det setter både du og jeg veldig stor pris på.