fredag 17. januar 2020

Passeringstrening med Birk

Når det dukker opp atferder hos hunden som vi ikke liker så godt, er det viktig å starte treningen så fort som mulig. Målet er å fjerne den negative atferden og å hjelpe hunden /lære hunden hvordan den skal oppføre seg i situasjonen. Jeg jobber med belønning og lek og trener inn en alternativ atferd. Denne atferden blir da uforenelig med den negative atferden, den som jeg ikke vil at hunden min skal utføre.
Birk er hos Martine m. familie nå og jeg fikk en tlf. fra henne her om kvelden: «mamma, Birk har begynt å bjeffe når vi møter andre hunder og folk på tur. Hva skal jeg gjøre med det? Han vil ikke ta frolic som belønning lenger, heller»
Birk er nå blitt 5,5 mnd. gammel, en fin og god gutt.
En belønning skal ha stor verdi for en hund. Dvs. at hunden skal like belønningen som den får så godt, at den er villig til å jobbe for den. Når frolic ikke er bra nok, må vi finne en mye bedre belønning. Jo vanskeligere trening, jo bedre godbiter. Martine fikk beskjed om å ta med seg kyllingbiter, pølsebiter, ost eller noe annet som Birk liker, neste gang de skulle ut på tur. I tillegg fortalte jeg henne at hun kunne ta med seg ei leike ut og leike med Birk når han møtte triggerne som han bjeffet på. Jeg legger alltid ned mye jobb i å få en hund til å bli glad i leik, for det har jeg så mye igjen for i treningen seinere.
Målet er at Birk skal få en skikkelig godfølelse i kroppen når han ser triggerne og at det skal skje noe veldig fint sammen med Martine. Han skal snu fokuset bort fra det som trigger han, mot Martine. De to skal gjøre noe morsomt sammen, eller så kommer det mange godbiter. Ikke bare en altså, men mange og i raskt tempo. Belønner vi sjelden, vil hunden miste fokuset på oss og se tilbake på det som trigger den. Dette er i starten av treningen. Seinere, når treningen gir resultat, belønner vi sjeldnere og vi kan tilslutt bare rose hunden. Men, skal atferden opprettholdes over tid, må vi inn og belønne riktig atferd innimellom. Jeg har alltid med meg belønning på tur, for det er så mye fint som hundene gjør som jeg ønsker å belønne. F.eks. at de tar kontakt med meg, at de kommer når jeg roper, at de går fint og stille forbi mange skoleunger og annet.
Jeg trener ikke med negative metoder når jeg trener på passering. Jeg tramper ikke i bakken, drar/rykker ikke i båndet, legger han ikke i bakken osv. Hvilke følelse tror dere dukker opp i Birk sin vesle kropp den tiende gangen han ser en trigger, og jeg har brukt disse negative metodene hver gang? Gir det Birk en godfølelse i kroppen eller tenker han at det kommer til å skje noe ubehagelig. Dette er slik jeg trener, så får andre gjøre det på den måten som fungerer best for dem.
Dagen etter var Martine ute og gikk med Mathias i barnevogna og Birk i bånd. I barnevogna hang yndlingsleika til Birk. Martine hadde ikke fått handla noe som hun kunne bruke som godbiter og da ble det leika som skulle få fokuset bort fra triggerne. Det er viktig å starte med en gang Birk oppfatter at det kommer noen mot han og ikke vente til han har kommet opp i stress og inn i den negative atferden. Martine ringte meg og fortalte at Birk hadde lekt og kost seg hver gang de hadde møtt noen, både hunder og folk, og at han ikke hadde bjeffa en eneste gang. Juhuuuuu….. hurraaaa 🙂 Flinke Martine og Birk ❤
Det er ikke alltid at det går så enkelt for seg. Med Fant trente jeg i tre år, før vi fikk fremgang. Han tok heller ikke belønning når vi trente ute, før den tid. Da ble det masse ros når han greide å oppføre seg litt fint, for det var den eneste måten jeg kunne fortelle han hva som var riktig atferd. Noen hunder trenger å trene på lang avstand til triggerne, før de kan nærme seg og greie å gå fint forbi. Det kan ta lang tid, men guri malla så morsomt det er når en ser at treningen hjelper. For det gjør den nemlig.
Mine hunder får som oftest ikke hilse på andre når de går i bånd. Hvis de en sjelden gang skal hilse, må de vente på mitt fri-signal. Alle «goder» skal komme fra meg. Det er heller ikke lov til å dra seg bort til andre hunder. Da er det lett for at problemer med hunde-passeringer dukker opp, og det vil jeg jo unngå.
Det er alltid viktig å starte tidlig med denne type trening, slik at atferden ikke får satt seg skikkelig. Lag en plan for hvordan du har tenkt å trene, slik at du vet hvordan du skal gjøre det når triggerne dukker opp. Spar de beste godbitene til denne type trening og ikke vær flau for å trene når andre ser på. Start på det kriterie (gjør det så enkelt) at hunden lykkes før du gjør det litt vanskeligere for hunden. Blir det for vanskelig, får du ingenting å belønne og hunden (og du) kan bli frustrert og stressa. Det vil vi ikke ha inn i treningen.

søndag 12. januar 2020

Langhelg på Solbu.

Etter å ha vært hjemme på Jar ei ukes tid, hvor det er grønne plener, reiste jeg til Solbu torsdag. Jeg er ikke så veldig glad i grønne vintre og kjenner at jeg blir litt deppa av det. I Maridalen er det bare et lite hvitt snølag og jeg kan gå hvor jeg vil. Det er ganske deilig, da.
Det er ikke mye snø på Solbu heller, men det er nå hvitt og fint her. Vi har kost oss ute med godbitsøk og gått turer langs veien. Det er ikke skiløyper på vannet nå, fordi det nesten ikke er snø på isen. Ebbie skal ikke bli med meg på skiturer lenger, fordi hun er altfor dårlig til beins. Da må vi traske langs veien, når vi er her oppe.


Jeg sitter alltid ute på kveldstid, hvor jeg enn er, hver eneste kveld. Jeg koser meg med hundene og hører gjerne på lydbok. Jeg elsker krim og tror nok at jeg har hørt på bortimot 200 stk. Nå er det Fabel som jeg bruker, det er litt billigere enn Storytel.
Nå er det denne boka som jeg hører på.

Jeg fryser aldri når jeg sitter ute. Jeg har KIAK som jeg bruker som skjørt og så har jeg kjøpt meg et godt skinn som jeg sitter på.


Fine jentene mine ❤ Kommer det snart noen flere godbiter å søke etter?


Lørdag tok vi en tur til Rødberg. Jeg skulle handle litt og det er koselig å ta en liten kjøretur dit. Da kombinerer jeg det gjerne med en tur, slik at vi skal få litt forandring på hvor vi går. Vi gikk langs elva, ved skateparken og det var mye for hundene å snuse på. Det er nok mange hundeeiere som bruker denne gangveien som turvei. Det som ikke var så bra, var at det lå så utrolig mye hundemøkk der. At ikke hundeeiere kan ta med seg pose og ta opp etter hundene sine? Det var absolutt ikke noe fint å se.


Det hadde begynt å regne da vi gikk tur og det ble fort mørkt. Veien ble speilblank og det var utrolig vanskelige kjøreforhold. Jeg kjørte i 35 km/t og det samme gjorde de andre bilene på veien. Vi kom oss heldigvis helskinna til Solbu igjen.
Det regna hele kvelden og også da jeg gikk for å legge meg. Neste morgen hadde det kommet et par centimeter med nysnø og sola skinte så fint. Været snur jammen meg fort i fjellet.


Nå skal jeg pakke meg ut og reise til Låplassen. Jeg skal passe Mia denne uka, for Andreas skal nok en gang på REMA 1000 skola. Det er best å være på Låplassen når jeg har tre hunder, men det blir nok noen turer opp til Solbu for å gå på tur. Det er ikke så mye sol på Låplassen nå. Kanskje bare en time på formiddagen, for fjellet Beia stenger for sola. Rundt 20. februar står sola så høyt på himmelen at den «krabber» over Beia. Da blir det mye mere sol på Låplassen og det synes jeg er kjempedeilig.

tirsdag 7. januar 2020

Valpeapport med Birk.

Birk vokser og vokser og han er nå blitt 5 mnd. gammel. Det betyr at vi har startet på litt mere målrettet trening. En av øvelsene som jeg jobber med nå, er valpeapport. Det skal bety leik og moro, og vi skal ha det utrolig kjekt sammen og vi skal jobbe sammen. Treningen skal inngi tillit og trygghet til meg og da må jeg jobbe positivt med Birk.
Birk er jo en apporterende hund, men det må allikevel trenes på for å få en god apportering, Jeg har aldri straffet Birk (eller noen av mine andre hunder) for å ta noe eller å bære noe i munnen. Hvis Birk har tatt noe som han ikke har fått lov til, har jeg byttet med en godbit eller funnet noe annet som han har fått lov til å bite på. Det har fungert veldig bra, og Birk er så langt en glad apportør. Han er veldig glad i å leike og i å bære og han bærer både myke ting og f.eks. tomflasker. Det liker jeg veldig godt.
Fineste Birken vår ❤ Han elsker å være ute og kose seg.
Det vi trener på nå, at Birk skal ha lyst til å springe etter leika som jeg kaster og at han skal komme helt inn til meg med den. Når jeg kaster noe fra meg, trigges jaktinstinktet hans. Jeg går aldri etter han hvis han ikke kommer inn til meg, eller hvis han springer bort fra meg. Da blir det nesten som en «sisten-lek» for Birk. Jeg prøver heller å oppmuntre han til å følge etter meg, ved at jeg rygger bort fra han. Da trigger jeg flokkinstinktet hans.
Når jeg kaster leika, holder jeg han lett i båndet og sier «ja» når jeg kaster leika. Det blir da mitt fri-signal og betyr at Birk kan få lov til å springe avgårde. Når han kommer inn til meg med leika, sier jeg «takk» akkurat i det øyeblikket som han slipper leika. «Takk» blir da min avleverings-kommando til Birk. Jeg har også andre måter å trene inn en slipp-kommando på, men det skal vi trene på når han blir litt større.
Ellers har jeg begynt å trene håndtarget også. Det betyr at han får belønning når snuta hans toucher håndflata mi. Når det går fint vil jeg presentere håndflata til Birk, når han kommer inn til meg med leika si. Da vil jeg få en kjempeflott avlevering av apporten.
Belønningen er at vi leiker når han kommer helt inn til meg, han ikke blir fratatt leika si, og vi tar en ny repetisjon. Da blir det å komme helt inn til meg med leika, veldig positivt for han. Jeg har ikke behøvd å bruke godbiter som belønning foreløpig. Det er bra synes jeg. Det betyr at det å leike har stor verdi for han og at han liker å samarbeide med meg gjennom leiken. Godbiter kan noen ganger virke forstyrrende på treningen. Ellers er det viktig å tenke på at det ikke er alle hunder som synes at det å leike er en skikkelig god belønning. De trenger altså en annen type belønning for å trene, og da må vi gi dem det. Vår jobb er å finne ut hvilken type belønning som hunden vår vil jobbe for, og å benytte oss av den i treningen.
Ellers blir det turer og kos, sitt/bli trening ved døra og når han skal ha mat, å holde seg i ro når han skal ut av bilburet sitt (noe som er skikkelig vanskelig for den vesle sprettballen vår) og så klart trener vi mere på super-innkallingen. Den er absolutt gull verdt å ha i verktøykassa si.
Apport-treningen består av så mange delmoment og vi skal jobbe mye med dette når Birk blir litt eldre. Nå legger jeg grunnlaget for at apporteringen på sikt skal bli god. Apporttreningen består av disse grunnferdighetene: å gripe, å holde, å bære, å avlevere. Jeg har tenkt å bruke apporteringen i søk, i sportrening og kanskje også i vannapport. «Time will show» 🙂
Pia og Birk begynner å bli gode venner nå. De leker endel, og nå er Pia blitt mye tryggere og tåler mere av lillebroren sin. Vi har tatt tida til hjelp og da blir resultatet som oftest godt.
Det er vanskelig for meg å gå tur med Pia, Ebbie og Birk sammen nå. Ebbie orker ikke å gå så langt lenger og hun blir gående bak meg og henger etter. Derfor blir det to turer på meg når Birk er sammen med oss. Pia og Birk går sammen og så får Ebbie en tur alene etterpå. Da går vi i hennes tempo, hun får snuse så lenge hun vil og hun snur når hun har gått langt nok. Da koser vi oss veldig sammen, Ebbie`n min og jeg ❤

torsdag 7. november 2019

Birk på valpekurs.

Birk startet forrige uke på valpekurs. Det er 7 hunder i gruppa og Birk er yngst. Han er utrolig ivrig og halen går omtrent hele tida.
Vi har trent på å sitte i ro, sitt/bli, innkalling, kontakt, legg deg og snurr. Birk må holdes litt for at han skal klare å sitte i ro, men det er helt normalt.

Her er noen bilder fra kurset i går.





Her er Pia og Ebbie på tur i Maridalen onsdag formiddag. Fine jentene mine det 💞<3 p="">


Vel hjemme etter kurset, ble det en "kveldsraptus" med Pia og Ebbie (både ute og inne), før han tok kvelden. Han var trøtt etter en lang og fin dag.


Nå venter jeg bare på leksa fra valpekurset, så setter vi igang med litt mere trening. Vi skal vel jobbe med mye av det samme som sist, men gjøre det litt mere utfordrende og komme litt lenger i treningen.

tirsdag 5. november 2019

Birk blir kjent.

Vesle Birk vokser og trives. Enten han er sammen med Pia, Ebbie og meg eller Martine m. familie. Det er ikke helt enkelt å skulle danne en ny flokk, noe som Pia synes er litt vanskelig. Ebbie er veldig flink og hun har stor selvtillit når det kommer til å ta i mot valper og bruker språket sitt godt.

Pia derimot, er ganske så usikker og blir fort både engstelig og utrygg. Jeg er der og passer på og veileder og hjelper henne. Jeg tar bort Birk hvis han blir altfor masete og urolig og passer på at Pia blir litt skjermet. Det går seg til og det blir helt sikkert veldig bra, når Birk vokser litt til.



Birk blir trøtt (heldigvis) og da sover han godt. Sofaen er flittig i bruk til det, og det får han lov til av meg. 


Ellers har vesle Birk startet på valpekurs. Han var veldig flink første kurskveld, enda han er yngstemann på kurset.

Her trener Martine og Birk på sitt.



- og her er det ro-trening.


Nå er Birk hos Martine m. familie noen dager, etter at han har vært sammen med meg og mine. Det fungerer veldig bra slik vi gjør det nå. Fant var også heldig og hadde to familier som han delte sin tid mellom, og det er slik Birk skal få det, også. 

onsdag 30. oktober 2019

BIRK.

💙 Vår fine, nye cockergutt 💚

Birk kom til verden på Kennel Skjervtun den 30. juli - 19. Han skal tilbringe tida si mellom Martine m. fam. og meg. 

Han er skikkelig valp om dagen, biter og leker, sover og må ut og luftes. Han oppfører seg fint sammen med Mia (staffen til Andreas på 1,5 år) og mine to jenter. Han er flink med nye mennesker og unger og det er noe som jeg setter utrolig stor pris på. Nå må vi legge et godt grunnlag videre, som gjør at han vil fortsette med det. 

I kveld, onsdag, skal han starte på valpekurs. Det blir Martine og meg som skal delta sammen med han. Det blir spennende å se hvordan han oppfører seg på kurset. Nå er det jo vi som skal lære og trene med han hjemme, så tar vi det derfra. 


Dette er go`gutten vår 😍💜

mandag 2. september 2019

Noe spennende er på gang :-))

Dagene går, nå er august snart ved veis ende og hverdagen har innhentet meg igjen. To kurs er godt i gang på Låplassen, og vi har allerede gjennomført to kurskvelder. Denne høsten er jeg ferdig med kurs i slutten av september, for da har jeg noe annet å bruke tida mi på.
NOE SPENNENDE ER PÅ GANG.....
Denne vesle krabaten kommer hjem til David og Martine + meg i oktober. Han er en blue roan, men Elin tror at han vil få mye hvitt i seg. Han er fra kennel Skjervtun, v. Elin H. Borgersen.

Navnet hans blir antagelig Birk 🙂 Her er han tre uker gammel.

Elin har drevet cocker oppdrett i mange, mange år. Hun har mentalt friske hunder og det er viktig for oss nå. Vi ønsker ikke en «jobbehund» på det mentale planet, slik vi hadde det med Fanterampen ❤
Vi ville selvsagt aldri vært Rampen vår foruten, for han ble en helt spesiell hund for alle oss som kjente han. Gullgutten min, han er sårt savnet hver eneste dag ❤ ❤

Lille vennen ❤

Her ligger han fremst og du kan se at han er mye mere hvit enn de andre i kullet. Det er fem gutter og to jenter, og alle guttene er friske og kraftige. Det mangler ei jente på bildet. Jeg tror at hun fikk sin egen mat for seg selv, for hun var litt forsiktig av seg ved matfatet blant søsknene sine.


Martine og David falt pladask for denne gutten med en gang de møtte han, så han måtte det bli. Elin pleier ikke å «gi» valper til nye eiere så tidlig, men hun gjorde et unntak for Martine. Elin så at det var en forbindelse mellom dem, og da sa hun at det var greit.
Det var Martine og David som reiste på valpebesøk for ei uke siden, mens jeg passet mommo`s gullgutt Mathias. Jeg skal bli med neste gang og det gleder jeg meg til. Nå er han blitt fire uker allerede og vi skal hente han når han er blitt 9 uker. Det er slik Elin gjør det, og da er det helt sikkert riktig.

Her sover vesle Pontus på fanget til David.

Vi skal dele på Pontus, slik som vi gjorde det med Fanterampen vår. Det er Martine og David som står som eiere og jeg som blir reservemamma. Det tror jeg kommer til å bli helt supert. I og med at M + D har vesle Mathias på et halvt år, kan det være fint å få litt fri innimellom. Så får jeg en liten cocker å kose meg med igjen, og en som jeg kan trene i spor og som jeg kan gå på ski med. Når den tid kommer.
Jeg har passet Mia for Andreas denne uka, mens han sitter på skolebenken. Han er med i talentprogrammet for REMA 1000, som er REMA sin egen Kjøpmannsskole. Vi går turer og koser oss sammen. Det er mye spennende å finne i skogen.


Hundene slapper av sammen, både ute i hagen og på verandaen. Det er godt å se. De skal jo være sammen hver tredje uke fremover, når Andreas er bortreist på Kjøpmannsskola.


Jentene søker etter goddis i hagen.


Mia trener på «stå»….


..og dekk.


Noen ganger kan det gå litt vilt for seg under belønning :-))

Det er som oftest min feil, da.

Det er godt med en sliten lita jente, når kvelden kommer.


Ellers har Pia, Ebbie og jeg gått noen turer i Maridalen. Her er vi på Maridalen Bygdetun. Et fint lite tun som de har bevart. Det ligger like ved kirkeruinene.

FIneste Ebbiemor ❤

Slik går dagene, iblandet noen dager med kontorarbeid også. Mye kan gjøres fra mac`n nå, og det er litt deilig.

søndag 1. september 2019

Lenge siden sist. En kjempefin torsdag.

Torsdag morgen ble hundene lufta i «parken» på Låplassen 😉 før de fikk kjede seg litt. Jeg måtte få unna litt butikk-kontorarbeid og noe hundeskole-arbeid. Det skulle skrives referat og lekser til deltagerne på valpe/unghundkurset og i tillegg svarte jeg på noen mailer vedr. forespørsler om privattimer. Det er ingen ledige timer nå, før i oktober mnd.
Belønningen for å ha kjeda seg litt og å ha venta på at ho mor skulle bli ferdig med jobben, var at det ble en tur på dem i Ljøtelende. Vi parkerte langs veien og gikk ned til Tunhovdfjorden. Da var de der igjen, reinsdyra. Mia dro slik at det var så vidt at jeg fikk henne med meg, og jeg tror faktisk at hun veier bortimot 50 kg., når hun drar og tar i som best hun bare kan. Pia og Ebbie har ikke slikt jaktinstinkt som Miamor har, så de kom gladelig etter meg, da vi gikk til bilen igjen.
Ebbie ble sliten og hun fikk nok litt vondt i kroppen sin, derfor fikk hun hvile seg litt i bilen. Vi andre gikk litt lengre, for det trenger både jeg, Mia og Pia.
Det er fin utsikt når vi kommer litt opp høgda.


Vi koste oss litt på verandaen etter turen, og Ebbie slappet godt av ❤


Etter middag og litt fred og ro, ville Pia gjerne finne på noe. Hun er så rar når hun «forteller» meg at hun gjerne vil at vi skal gjøre noe morsomt. Da hopper hun opp og legger frambeina i fanget mitt, deretter nistirrer hun lenge på meg, helt til jeg begynner å le. Da hopper hun ned og står spent og venter 😉
Det er ikke helt slik, men nesten. Hun har mye mere energi i blikket sitt og øynene hennes er mye større. Hun er god, da ❤


Jeg fant frem agility-utstyret mitt fra under låven og verandaen og satte opp en liten bane. Alle tre hundene fikk trene litt og det ble litt mosjon på meg, også.
Stakkars Ebbie, se hvordan hun står med beina sine nå ❤ Hun var så ivrig og hoppet så mye som jeg ga henne lov til. Det gir henne så mye å være med. Det ble en ekstra smertestillende på henne etterpå. Snille, gode jenta mi ❤ ❤


Pia har ikke glemt at vi har trent på dette før, for hun gikk banen som bare det. Vi trenger å jobbe litt mere med slalomen, ellers tok hun hindrene og hjulet veldig fint.


Mia ville ikke hoppe over hindrene til å begynne med, og heller ikke gjennom hjulet. Slalomen syntes hun var litt enklere å jobbe med. Etter litt trening, gjorde hun virkelig fremskritt. Hun lærer fort, den vesle jenta.
Mia er veldig glad i godbitbelønning og det var det hun ble belønnet med under trening. Jeg ville ikke bruke leike som belønning med henne (eller de to andre), for jeg var redd for at de kanskje skulle krangle om leikene. Alle tre hundene var ute samtidig og da er det best å bruke godbiter. Intensiteten i treningen går opp når jeg belønner med leik, men da må ikke alle tre være ute samtidig.
Det ble et lite godbitsøk av godbitene som ble igjen.


Vi gikk en liten kveldstur på jordene da det mørknet og jeg tror nok at alle tre fir-beinte var fornøyde med dagen. Det var i hvert fall jeg.

fredag 12. juli 2019

Så takknemlig og glad :-))

Jeg er så utrolig glad og takknemlig. Da jeg kom hjem til Jar tirsdag, ble jeg så overrasket og jeg skjønte egentlig ingenting. Det var lagt nytt gulv foran inngangsdøra. Det trengtes virkelig og det ble SÅ fint. Da jeg kom inn i huset og åpnet opp døra ut fra kjøkkenet og inn i kjøkkenhagen, så jeg at noen hadde luket opp ALLT av ugress og kantet uteplassen vår. Det er litt av en jobb. Det vet jeg, for jeg gjør det hver eneste sommer. Det ble kjempefint!
Så begynte jeg å lukte nytt treverk. Da jeg gikk ut i hagen, og rundet syrinene, så jeg at det var lagt ny trapp opp til verandaen. Da jeg kom nærmere, så jeg at det var lagt et helt nytt verandagulv og det var bare så utrolig flott. Det gamle gulvet gikk det nesten ikke an å gå på nå. Det var morkent, spikere sto opp og noen planker var helt ødelagt.
Jeg så plutselig også at jeg hadde fått et helt nytt (avlastnings)bord, der den gamle og stygge kista hadde stått. Deretter oppdaget jeg at balkongkassene også var nye. Herregud, da gråt jeg enda mere. Blomstene var blitt pottet om fra de gamle kassene og blomstene sto like fine i de nye kassene.
At det i tillegg hadde blitt luket i «svingen» også (den er skikkelig tung å luke, en må ta i og dra opp store ugressplanter), ja da ble jeg skikkelig satt ut. Jeg gråt og gråt, jeg var bare så vanvittig glad.
Jeg ringte Karoline med en gang og takket henne og Frode. Jeg skjønte jo at det var de som hadde jobbet på og som sto bak denne kjempestore overraskelsen. Hele helga hadde de brukt på dette. Det er bare helt utrolig!! Akkurat som at ikke de har mye å gjøre ellers!
At de i tillegg hjalp meg med med å kjøpe, hente og å skru sammen den nye sofagruppa mi for snart 14 dager siden, er jeg også kjempeglad for.
TUSEN, TUSEN TAKK !!
 JEG ER HELT OVERVELDET AV GLEDE OG TAKKNEMLIGHET ❤ ❤
Nå koser jeg meg skikkelig ute på verandaen igjen, og jeg vil nesten ikke gå inn igjen når natta kommer 🙂 Pia og Ebbie vil også nesten bare være der nå, selv om alle dørene nå står oppe og de kan gå ut i hagen når de vil.