Noe spennende er på gang :-))

Dagene går, nå er august snart ved veis ende og hverdagen har innhentet meg igjen. To kurs er godt i gang på Låplassen, og vi har allerede gjennomført to kurskvelder. Denne høsten er jeg ferdig med kurs i slutten av september, for da har jeg noe annet å bruke tida mi på.
NOE SPENNENDE ER PÅ GANG.....
Denne vesle krabaten kommer hjem til David og Martine + meg i oktober. Han er en blue roan, men Elin tror at han vil få mye hvitt i seg. Han er fra kennel Skjervtun, v. Elin H. Borgersen.

Navnet hans blir antagelig Birk 🙂 Her er han tre uker gammel.

Elin har drevet cocker oppdrett i mange, mange år. Hun har mentalt friske hunder og det er viktig for oss nå. Vi ønsker ikke en «jobbehund» på det mentale planet, slik vi hadde det med Fanterampen ❤
Vi ville selvsagt aldri vært Rampen vår foruten, for han ble en helt spesiell hund for alle oss som kjente han. Gullgutten min, han er sårt savnet hver eneste dag ❤ ❤

Lille vennen ❤

Her ligger han fremst og du kan se at han er mye mere hvit enn de andre i kullet. Det er fem gutter og to jenter, og alle guttene er friske og kraftige. Det mangler ei jente på bildet. Jeg tror at hun fikk sin egen mat for seg selv, for hun var litt forsiktig av seg ved matfatet blant søsknene sine.


Martine og David falt pladask for denne gutten med en gang de møtte han, så han måtte det bli. Elin pleier ikke å «gi» valper til nye eiere så tidlig, men hun gjorde et unntak for Martine. Elin så at det var en forbindelse mellom dem, og da sa hun at det var greit.
Det var Martine og David som reiste på valpebesøk for ei uke siden, mens jeg passet mommo`s gullgutt Mathias. Jeg skal bli med neste gang og det gleder jeg meg til. Nå er han blitt fire uker allerede og vi skal hente han når han er blitt 9 uker. Det er slik Elin gjør det, og da er det helt sikkert riktig.

Her sover vesle Pontus på fanget til David.

Vi skal dele på Pontus, slik som vi gjorde det med Fanterampen vår. Det er Martine og David som står som eiere og jeg som blir reservemamma. Det tror jeg kommer til å bli helt supert. I og med at M + D har vesle Mathias på et halvt år, kan det være fint å få litt fri innimellom. Så får jeg en liten cocker å kose meg med igjen, og en som jeg kan trene i spor og som jeg kan gå på ski med. Når den tid kommer.
Jeg har passet Mia for Andreas denne uka, mens han sitter på skolebenken. Han er med i talentprogrammet for REMA 1000, som er REMA sin egen Kjøpmannsskole. Vi går turer og koser oss sammen. Det er mye spennende å finne i skogen.


Hundene slapper av sammen, både ute i hagen og på verandaen. Det er godt å se. De skal jo være sammen hver tredje uke fremover, når Andreas er bortreist på Kjøpmannsskola.


Jentene søker etter goddis i hagen.


Mia trener på «stå»….


..og dekk.


Noen ganger kan det gå litt vilt for seg under belønning :-))

Det er som oftest min feil, da.

Det er godt med en sliten lita jente, når kvelden kommer.


Ellers har Pia, Ebbie og jeg gått noen turer i Maridalen. Her er vi på Maridalen Bygdetun. Et fint lite tun som de har bevart. Det ligger like ved kirkeruinene.

FIneste Ebbiemor ❤

Slik går dagene, iblandet noen dager med kontorarbeid også. Mye kan gjøres fra mac`n nå, og det er litt deilig.

Lenge siden sist. En kjempefin torsdag.

Torsdag morgen ble hundene lufta i «parken» på Låplassen 😉 før de fikk kjede seg litt. Jeg måtte få unna litt butikk-kontorarbeid og noe hundeskole-arbeid. Det skulle skrives referat og lekser til deltagerne på valpe/unghundkurset og i tillegg svarte jeg på noen mailer vedr. forespørsler om privattimer. Det er ingen ledige timer nå, før i oktober mnd.
Belønningen for å ha kjeda seg litt og å ha venta på at ho mor skulle bli ferdig med jobben, var at det ble en tur på dem i Ljøtelende. Vi parkerte langs veien og gikk ned til Tunhovdfjorden. Da var de der igjen, reinsdyra. Mia dro slik at det var så vidt at jeg fikk henne med meg, og jeg tror faktisk at hun veier bortimot 50 kg., når hun drar og tar i som best hun bare kan. Pia og Ebbie har ikke slikt jaktinstinkt som Miamor har, så de kom gladelig etter meg, da vi gikk til bilen igjen.
Ebbie ble sliten og hun fikk nok litt vondt i kroppen sin, derfor fikk hun hvile seg litt i bilen. Vi andre gikk litt lengre, for det trenger både jeg, Mia og Pia.
Det er fin utsikt når vi kommer litt opp høgda.


Vi koste oss litt på verandaen etter turen, og Ebbie slappet godt av ❤


Etter middag og litt fred og ro, ville Pia gjerne finne på noe. Hun er så rar når hun «forteller» meg at hun gjerne vil at vi skal gjøre noe morsomt. Da hopper hun opp og legger frambeina i fanget mitt, deretter nistirrer hun lenge på meg, helt til jeg begynner å le. Da hopper hun ned og står spent og venter 😉
Det er ikke helt slik, men nesten. Hun har mye mere energi i blikket sitt og øynene hennes er mye større. Hun er god, da ❤


Jeg fant frem agility-utstyret mitt fra under låven og verandaen og satte opp en liten bane. Alle tre hundene fikk trene litt og det ble litt mosjon på meg, også.
Stakkars Ebbie, se hvordan hun står med beina sine nå ❤ Hun var så ivrig og hoppet så mye som jeg ga henne lov til. Det gir henne så mye å være med. Det ble en ekstra smertestillende på henne etterpå. Snille, gode jenta mi ❤ ❤


Pia har ikke glemt at vi har trent på dette før, for hun gikk banen som bare det. Vi trenger å jobbe litt mere med slalomen, ellers tok hun hindrene og hjulet veldig fint.


Mia ville ikke hoppe over hindrene til å begynne med, og heller ikke gjennom hjulet. Slalomen syntes hun var litt enklere å jobbe med. Etter litt trening, gjorde hun virkelig fremskritt. Hun lærer fort, den vesle jenta.
Mia er veldig glad i godbitbelønning og det var det hun ble belønnet med under trening. Jeg ville ikke bruke leike som belønning med henne (eller de to andre), for jeg var redd for at de kanskje skulle krangle om leikene. Alle tre hundene var ute samtidig og da er det best å bruke godbiter. Intensiteten i treningen går opp når jeg belønner med leik, men da må ikke alle tre være ute samtidig.
Det ble et lite godbitsøk av godbitene som ble igjen.


Vi gikk en liten kveldstur på jordene da det mørknet og jeg tror nok at alle tre fir-beinte var fornøyde med dagen. Det var i hvert fall jeg.

Så takknemlig og glad :-))

Jeg er så utrolig glad og takknemlig. Da jeg kom hjem til Jar tirsdag, ble jeg så overrasket og jeg skjønte egentlig ingenting. Det var lagt nytt gulv foran inngangsdøra. Det trengtes virkelig og det ble SÅ fint. Da jeg kom inn i huset og åpnet opp døra ut fra kjøkkenet og inn i kjøkkenhagen, så jeg at noen hadde luket opp ALLT av ugress og kantet uteplassen vår. Det er litt av en jobb. Det vet jeg, for jeg gjør det hver eneste sommer. Det ble kjempefint!
Så begynte jeg å lukte nytt treverk. Da jeg gikk ut i hagen, og rundet syrinene, så jeg at det var lagt ny trapp opp til verandaen. Da jeg kom nærmere, så jeg at det var lagt et helt nytt verandagulv og det var bare så utrolig flott. Det gamle gulvet gikk det nesten ikke an å gå på nå. Det var morkent, spikere sto opp og noen planker var helt ødelagt.
Jeg så plutselig også at jeg hadde fått et helt nytt (avlastnings)bord, der den gamle og stygge kista hadde stått. Deretter oppdaget jeg at balkongkassene også var nye. Herregud, da gråt jeg enda mere. Blomstene var blitt pottet om fra de gamle kassene og blomstene sto like fine i de nye kassene.
At det i tillegg hadde blitt luket i «svingen» også (den er skikkelig tung å luke, en må ta i og dra opp store ugressplanter), ja da ble jeg skikkelig satt ut. Jeg gråt og gråt, jeg var bare så vanvittig glad.
Jeg ringte Karoline med en gang og takket henne og Frode. Jeg skjønte jo at det var de som hadde jobbet på og som sto bak denne kjempestore overraskelsen. Hele helga hadde de brukt på dette. Det er bare helt utrolig!! Akkurat som at ikke de har mye å gjøre ellers!
At de i tillegg hjalp meg med med å kjøpe, hente og å skru sammen den nye sofagruppa mi for snart 14 dager siden, er jeg også kjempeglad for.
TUSEN, TUSEN TAKK !!
 JEG ER HELT OVERVELDET AV GLEDE OG TAKKNEMLIGHET ❤ ❤
Nå koser jeg meg skikkelig ute på verandaen igjen, og jeg vil nesten ikke gå inn igjen når natta kommer 🙂 Pia og Ebbie vil også nesten bare være der nå, selv om alle dørene nå står oppe og de kan gå ut i hagen når de vil.

Maling av benk.

Jeg har en benk på Solbu, som står utenfor kjøkkenvinduet. Den er gammel, laget av Svein G. som vi kjøpte hytta av, i 1997. Benken er veldig mye eldre. Jeg har malt den en gang før, men det er lenge siden. Nå var den så krasafaren og helt tørr og uten noe maling i det hele tatt.

Etter at jeg hadde klippet plenen, rakt litt og spist litt, reiste vi til Nes. Jeg hadde bestemt meg for at benken skulle males i dag. I hvert fall et strøk. Maling og pensel/rulle ble kjøpt inn og så gikk jeg i gang.


Benken ble ganske så fin, synes jeg. Nå håper jeg at den holder litt til, for det er yndlingsplassen min på hytta. Jaja... sammen med noen andre, da :-) Det er viktig å ha flere gode plasser å sitte på, hvor tankene kan fly avgårde og hvor jeg kan hente meg inn igjen og puste med magen.


Jeg skal male et strøk til, neste gang jeg er på Solbu.