Jeg trener mye shaping med hundene mine. Dvs. at de jobber frivillig med tilnærming til ferdig øvelse. De skal tenke selv og finne ut hva de får belønning for. Når de skjønner at de kan styre treningen selv, blir de flinke til å repetere den atferden som de fikk belønning for. Jeg hjelper dem selvsagt hvis det er nødvendig, jeg ønsker ikke hunder som blir forvirra eller som gir opp, men det er ikke så ofte at jeg trenger det. Hvis jeg må det, forventer jeg antageligvis for mye av dem, og at kriteriene som jeg har satt for treningen, er for høye.
Før trening lager jeg meg en kriterieplan, slik at jeg vet hvilken bevegelse eller atferd som jeg vil fange og belønne aller først. Jeg finner også ut hvor belønningen skal komme, for å få best mulig utbytte av treningen.
Her er 1. økt på å gå frivillig inn i buret sitt. Jeg belønner for all interesse for buret, bare å kikke på eller å gå mot buret. Belønningen kommer inne i buret, for å fortelle Birk at det lønner seg å gå inn dit. Når han hopper, snur jeg meg litt rundt. Jeg bruker ikke NEI eller noe annet, for jeg er veldig glad for at han er så ivrig og glad i å trene. Jeg ønsker ikke å drepe iveren og gleden hans og gjør minst mulig ut av hoppingen.
Jeg har også trent ei økt med smeller i dag. Det er hans aller første trening i hundesporten. Her gjelder det samme. Jeg har laget meg en liste over de første kriteriene som vi skal jobbe etter. Han skal vise interesse for/nærme seg plastposen med en te-pose i (som er smelleren) og får belønning for det. Han skjønner ikke så mye av dette enda, men det vil han gjøre med mere trening og når vi går over til å trene med en boks. Da skal boksen ha samme te-pose inni, som den han har lukta på i plastposen.
Du vil sikkert se at jeg klikker et par ganger feil, men det er faktisk lov. Når han tar kontakt med meg, ser jeg ikke på han, men jeg ser der jeg vil at han skal fokusere. Jeg belønner heller ikke høyt oppe når han hopper opp etter klikket, men får han ned på gulvet og belønner der. Han er en kjempemorsomt hund å trene.
Når øktene er ferdige, tenker jeg gjennom hvordan treningen gikk og så lager jeg meg en ny kriterieplan for neste økt. Det gjør jeg for at jeg skal få vellykkede treningsøkter og for at treningen skal gå fremover.
Vi har også vært på tur i Maridalen i dag. Det er kliss, klass vått og alt måtte vaskes da jeg kom hjem. Jakka mi, hanskene mine, båndene til Pia og Ebbie, dyna og dynetrekket til Birk, håndkleet og skoene mine. Jeg har alltid båndene til Pia og Ebbie hengende etter dem, når jeg går turer med alle tre samtidig. Kommer det noen eller skjer det noe, er det innmari vanskelig å ta en og en i bånd og å hanke dem alle inn. De føler på friheten allikevel og så får de snust og koste seg så mye som de ønsker.
Det er litt dårlige bilder, men slik så det ut på dagens tur.
Det er mye å utforske for en liten cockervalp. Fredag blir han 6 mnd. gammel. Hvor blir tida av?
Når det dukker opp atferder hos hunden som vi ikke liker så godt, er det viktig å starte treningen så fort som mulig. Målet er å fjerne den negative atferden og å hjelpe hunden /lære hunden hvordan den skal oppføre seg i situasjonen. Jeg jobber med belønning og lek og trener inn en alternativ atferd. Denne atferden blir da uforenelig med den negative atferden, den som jeg ikke vil at hunden min skal utføre.
Birk er hos Martine m. familie nå og jeg fikk en tlf. fra henne her om kvelden: «mamma, Birk har begynt å bjeffe når vi møter andre hunder og folk på tur. Hva skal jeg gjøre med det? Han vil ikke ta frolic som belønning lenger, heller»
Birk er nå blitt 5,5 mnd. gammel, en fin og god gutt.
En belønning skal ha stor verdi for en hund. Dvs. at hunden skal like belønningen som den får så godt, at den er villig til å jobbe for den. Når frolic ikke er bra nok, må vi finne en mye bedre belønning. Jo vanskeligere trening, jo bedre godbiter. Martine fikk beskjed om å ta med seg kyllingbiter, pølsebiter, ost eller noe annet som Birk liker, neste gang de skulle ut på tur. I tillegg fortalte jeg henne at hun kunne ta med seg ei leike ut og leike med Birk når han møtte triggerne som han bjeffet på. Jeg legger alltid ned mye jobb i å få en hund til å bli glad i leik, for det har jeg så mye igjen for i treningen seinere.
Målet er at Birk skal få en skikkelig godfølelse i kroppen når han ser triggerne og at det skal skje noe veldig fint sammen med Martine. Han skal snu fokuset bort fra det som trigger han, mot Martine. De to skal gjøre noe morsomt sammen, eller så kommer det mange godbiter. Ikke bare en altså, men mange og i raskt tempo. Belønner vi sjelden, vil hunden miste fokuset på oss og se tilbake på det som trigger den. Dette er i starten av treningen. Seinere, når treningen gir resultat, belønner vi sjeldnere og vi kan tilslutt bare rose hunden. Men, skal atferden opprettholdes over tid, må vi inn og belønne riktig atferd innimellom. Jeg har alltid med meg belønning på tur, for det er så mye fint som hundene gjør som jeg ønsker å belønne. F.eks. at de tar kontakt med meg, at de kommer når jeg roper, at de går fint og stille forbi mange skoleunger og annet.
Jeg trener ikke med negative metoder når jeg trener på passering. Jeg tramper ikke i bakken, drar/rykker ikke i båndet, legger han ikke i bakken osv. Hvilke følelse tror dere dukker opp i Birk sin vesle kropp den tiende gangen han ser en trigger, og jeg har brukt disse negative metodene hver gang? Gir det Birk en godfølelse i kroppen eller tenker han at det kommer til å skje noe ubehagelig. Dette er slik jeg trener, så får andre gjøre det på den måten som fungerer best for dem.
Dagen etter var Martine ute og gikk med Mathias i barnevogna og Birk i bånd. I barnevogna hang yndlingsleika til Birk. Martine hadde ikke fått handla noe som hun kunne bruke som godbiter og da ble det leika som skulle få fokuset bort fra triggerne. Det er viktig å starte med en gang Birk oppfatter at det kommer noen mot han og ikke vente til han har kommet opp i stress og inn i den negative atferden. Martine ringte meg og fortalte at Birk hadde lekt og kost seg hver gang de hadde møtt noen, både hunder og folk, og at han ikke hadde bjeffa en eneste gang. Juhuuuuu….. hurraaaa 🙂 Flinke Martine og Birk ❤
Det er ikke alltid at det går så enkelt for seg. Med Fant trente jeg i tre år, før vi fikk fremgang. Han tok heller ikke belønning når vi trente ute, før den tid. Da ble det masse ros når han greide å oppføre seg litt fint, for det var den eneste måten jeg kunne fortelle han hva som var riktig atferd. Noen hunder trenger å trene på lang avstand til triggerne, før de kan nærme seg og greie å gå fint forbi. Det kan ta lang tid, men guri malla så morsomt det er når en ser at treningen hjelper. For det gjør den nemlig.
Mine hunder får som oftest ikke hilse på andre når de går i bånd. Hvis de en sjelden gang skal hilse, må de vente på mitt fri-signal. Alle «goder» skal komme fra meg. Det er heller ikke lov til å dra seg bort til andre hunder. Da er det lett for at problemer med hunde-passeringer dukker opp, og det vil jeg jo unngå.
Det er alltid viktig å starte tidlig med denne type trening, slik at atferden ikke får satt seg skikkelig. Lag en plan for hvordan du har tenkt å trene, slik at du vet hvordan du skal gjøre det når triggerne dukker opp. Spar de beste godbitene til denne type trening og ikke vær flau for å trene når andre ser på. Start på det kriterie (gjør det så enkelt) at hunden lykkes før du gjør det litt vanskeligere for hunden. Blir det for vanskelig, får du ingenting å belønne og hunden (og du) kan bli frustrert og stressa. Det vil vi ikke ha inn i treningen.
Etter å ha vært hjemme på Jar ei ukes tid, hvor det er grønne plener, reiste jeg til Solbu torsdag. Jeg er ikke så veldig glad i grønne vintre og kjenner at jeg blir litt deppa av det. I Maridalen er det bare et lite hvitt snølag og jeg kan gå hvor jeg vil. Det er ganske deilig, da.
Det er ikke mye snø på Solbu heller, men det er nå hvitt og fint her. Vi har kost oss ute med godbitsøk og gått turer langs veien. Det er ikke skiløyper på vannet nå, fordi det nesten ikke er snø på isen. Ebbie skal ikke bli med meg på skiturer lenger, fordi hun er altfor dårlig til beins. Da må vi traske langs veien, når vi er her oppe.
Jeg sitter alltid ute på kveldstid, hvor jeg enn er, hver eneste kveld. Jeg koser meg med hundene og hører gjerne på lydbok. Jeg elsker krim og tror nok at jeg har hørt på bortimot 200 stk. Nå er det Fabel som jeg bruker, det er litt billigere enn Storytel.
Nå er det denne boka som jeg hører på.
Jeg fryser aldri når jeg sitter ute. Jeg har KIAK som jeg bruker som skjørt og så har jeg kjøpt meg et godt skinn som jeg sitter på.
Fine jentene mine ❤ Kommer det snart noen flere godbiter å søke etter?
Lørdag tok vi en tur til Rødberg. Jeg skulle handle litt og det er koselig å ta en liten kjøretur dit. Da kombinerer jeg det gjerne med en tur, slik at vi skal få litt forandring på hvor vi går. Vi gikk langs elva, ved skateparken og det var mye for hundene å snuse på. Det er nok mange hundeeiere som bruker denne gangveien som turvei. Det som ikke var så bra, var at det lå så utrolig mye hundemøkk der. At ikke hundeeiere kan ta med seg pose og ta opp etter hundene sine? Det var absolutt ikke noe fint å se.
Det hadde begynt å regne da vi gikk tur og det ble fort mørkt. Veien ble speilblank og det var utrolig vanskelige kjøreforhold. Jeg kjørte i 35 km/t og det samme gjorde de andre bilene på veien. Vi kom oss heldigvis helskinna til Solbu igjen.
Det regna hele kvelden og også da jeg gikk for å legge meg. Neste morgen hadde det kommet et par centimeter med nysnø og sola skinte så fint. Været snur jammen meg fort i fjellet.
Nå skal jeg pakke meg ut og reise til Låplassen. Jeg skal passe Mia denne uka, for Andreas skal nok en gang på REMA 1000 skola. Det er best å være på Låplassen når jeg har tre hunder, men det blir nok noen turer opp til Solbu for å gå på tur. Det er ikke så mye sol på Låplassen nå. Kanskje bare en time på formiddagen, for fjellet Beia stenger for sola. Rundt 20. februar står sola så høyt på himmelen at den «krabber» over Beia. Da blir det mye mere sol på Låplassen og det synes jeg er kjempedeilig.
Birk vokser og vokser og han er nå blitt 5 mnd. gammel. Det betyr at vi har startet på litt mere målrettet trening. En av øvelsene som jeg jobber med nå, er valpeapport. Det skal bety leik og moro, og vi skal ha det utrolig kjekt sammen og vi skal jobbe sammen. Treningen skal inngi tillit og trygghet til meg og da må jeg jobbe positivt med Birk.
Birk er jo en apporterende hund, men det må allikevel trenes på for å få en god apportering, Jeg har aldri straffet Birk (eller noen av mine andre hunder) for å ta noe eller å bære noe i munnen. Hvis Birk har tatt noe som han ikke har fått lov til, har jeg byttet med en godbit eller funnet noe annet som han har fått lov til å bite på. Det har fungert veldig bra, og Birk er så langt en glad apportør. Han er veldig glad i å leike og i å bære og han bærer både myke ting og f.eks. tomflasker. Det liker jeg veldig godt.
Fineste Birken vår ❤ Han elsker å være ute og kose seg.
Det vi trener på nå, at Birk skal ha lyst til å springe etter leika som jeg kaster og at han skal komme helt inn til meg med den. Når jeg kaster noe fra meg, trigges jaktinstinktet hans. Jeg går aldri etter han hvis han ikke kommer inn til meg, eller hvis han springer bort fra meg. Da blir det nesten som en «sisten-lek» for Birk. Jeg prøver heller å oppmuntre han til å følge etter meg, ved at jeg rygger bort fra han. Da trigger jeg flokkinstinktet hans.
Når jeg kaster leika, holder jeg han lett i båndet og sier «ja» når jeg kaster leika. Det blir da mitt fri-signal og betyr at Birk kan få lov til å springe avgårde. Når han kommer inn til meg med leika, sier jeg «takk» akkurat i det øyeblikket som han slipper leika. «Takk» blir da min avleverings-kommando til Birk. Jeg har også andre måter å trene inn en slipp-kommando på, men det skal vi trene på når han blir litt større.
Ellers har jeg begynt å trene håndtarget også. Det betyr at han får belønning når snuta hans toucher håndflata mi. Når det går fint vil jeg presentere håndflata til Birk, når han kommer inn til meg med leika si. Da vil jeg få en kjempeflott avlevering av apporten.
Belønningen er at vi leiker når han kommer helt inn til meg, han ikke blir fratatt leika si, og vi tar en ny repetisjon. Da blir det å komme helt inn til meg med leika, veldig positivt for han. Jeg har ikke behøvd å bruke godbiter som belønning foreløpig. Det er bra synes jeg. Det betyr at det å leike har stor verdi for han og at han liker å samarbeide med meg gjennom leiken. Godbiter kan noen ganger virke forstyrrende på treningen. Ellers er det viktig å tenke på at det ikke er alle hunder som synes at det å leike er en skikkelig god belønning. De trenger altså en annen type belønning for å trene, og da må vi gi dem det. Vår jobb er å finne ut hvilken type belønning som hunden vår vil jobbe for, og å benytte oss av den i treningen.
Ellers blir det turer og kos, sitt/bli trening ved døra og når han skal ha mat, å holde seg i ro når han skal ut av bilburet sitt (noe som er skikkelig vanskelig for den vesle sprettballen vår) og så klart trener vi mere på super-innkallingen. Den er absolutt gull verdt å ha i verktøykassa si.
Apport-treningen består av så mange delmoment og vi skal jobbe mye med dette når Birk blir litt eldre. Nå legger jeg grunnlaget for at apporteringen på sikt skal bli god. Apporttreningen består av disse grunnferdighetene: å gripe, å holde, å bære, å avlevere. Jeg har tenkt å bruke apporteringen i søk, i sportrening og kanskje også i vannapport. «Time will show» 🙂
Pia og Birk begynner å bli gode venner nå. De leker endel, og nå er Pia blitt mye tryggere og tåler mere av lillebroren sin. Vi har tatt tida til hjelp og da blir resultatet som oftest godt.
Det er vanskelig for meg å gå tur med Pia, Ebbie og Birk sammen nå. Ebbie orker ikke å gå så langt lenger og hun blir gående bak meg og henger etter. Derfor blir det to turer på meg når Birk er sammen med oss. Pia og Birk går sammen og så får Ebbie en tur alene etterpå. Da går vi i hennes tempo, hun får snuse så lenge hun vil og hun snur når hun har gått langt nok. Da koser vi oss veldig sammen, Ebbie`n min og jeg ❤
