fredag 10. oktober 2008

Litt trist, egentlig.....


Ja, hva skal jeg skive om i dag som er så trist? Jo - Marko, Gamle Ørn er ikke seg selv om dagen. Han bjeffer når vi spiser mat, drikker kaffe, når han er alene hjemme og er med meg i bilen (ikke når jeg er på arbeid, merkelig nok, men når jeg holder kurs). Han piper, vandrer rundt, sover lite, er opp og ned av senga si, stolen sin, senga vår (ja, han ligger ved fotenden - koselig), han biter og klør på kreftkuler rundt omkring på kroppen - og jeg er kjempetrist. Det er en klump som sitter og gnager i magen min og jeg kjenner det sliter litt, og det er ganske vondt!
Vi har opplevd så mange ting sammen, Markogullet og jeg. Vi har trent sammen : spor, agility i hagen, lydighet, feltsøk og rundering, turer sommer og vinter, vi har trent bort redsel for mennesker, han blir fortsatt brukt som figuranthund når jeg hjelper andre hundeeiere med å trene bort fryktagressjon mot andre hunder og han er sengevarmeren til Arne. I løpet av sitt 12,4 år lange liv, har han aldri sloss med andre hunder. Han er bare helt super når det kommer til å bruke og å respondere på hundespråket. Jeg har lært mye av han på dette området!

Nå skjønner jeg at han ikke har det så godt som han egentlig skal ha det. Han (og Fant) var alene fra torsdag midt på dagen til fredags ettermiddag (alene = jeg var ikke hjemme), og han var ikke enkel å være sammen med. Martine og Karoline gikk en kveldstur med dem (snille jentun mine), og så reiste Karoline hjem til seg selv. Fant gikk og la seg sammen med Martine oppe på rommet hennes, mens Marko gikk ned i kjelleren til Arne. Det er jo der vi pleier å sove hver natt. Natta hadde vært ganske urolig for Arne. Marko hadde bjeffa i kjelleren, han hadde gått opp og bjeffa på vaskerommet (!), og vært opp og ned av senga, pepet og mast på Arne. Det hadde ikke vært mye ro.
Han blir bare mere og mere avhengig av meg, han må se meg og være nær meg. Bare jeg flytter på en fot, spretter han opp og ser på meg. Skal jeg noe? Hva skjer nå? Han må jo være med meg. Det er bare da han er rolig og trygg. Han kan heller ikke være alene hjemme lenger og bråker og hopper på bildøra når han er med meg, men må vente mens jeg gjør andre ting. Men jeg kan jo ikke alltid ha han med meg, så dette begynner nå å bli vanskelig, både for Marko og for meg, Det er nok ikke godt å være han om dagen. Han hører heller ingenting og ser dårligere, også.

Ja, det er kanskje ikke rart at jeg er trist. Jeg må nok snart ta den tunge beslutningen som jeg helst ville ha sluppet. Men av kjærlighet og takknemlighet til min aller beste venn, som har lært meg så mye og vekket min interesse for hunder/atferd, er det han som nå står i fokus, og ikke meg.
Men i helga har jeg planer om at vi skal kose oss sammen.

5 kommentarer:

  1. Jeg vet enkli ikke hva jeg skal skrive nå, Nå var det jeg som fikk tårer i øynene.-det er veldig trist.

    SvarSlett
  2. Ja, Marita-Susan. Livet er rart noen ganger. Noen liv blir borte, mens nye kommer til. Og gråte, det gjør vi i begge tilfellene.
    Kos deg med de fine, små og "mor og far"

    God helg!

    SvarSlett
  3. Buhu... Snufs snufs!! Nå ble jeg lei meg, igjen!! Bestevennen min!! <3 Elsker han!!!
    Men vi har fortsatt endel masse overraskelser til deg mamma!! ;) Hihi, men du må vente til jul. Marko har akkurat overført ukelønnen sin til meg, og alle sparepengene sine... :D Han har mange gode ideer som vanlig! Klem

    SvarSlett
  4. Karoline, lille venn!

    Det har alltid vært noe spesielt og eget mellom deg og Marko, og det vil det alltid være. Du betyr mye for Marko, og han betyr noe helt spesielt for deg!! Det er et bånd mellom dere som ikke engang jeg har fått tatt del i!
    Marko er heldig som har deg, og du er også heldig som har hans oppmerksomhet, tilgjengelighet og glede. Det vil alltid være der, det blir ikke borte. Han vil være din lille følgesvenn hvorhen du går i denne verden. Du vil også være han veileder der han nå snart vil befinne seg.
    Marko og Karoline - Karoline og Marko!!! (Marko har visket dette i øret mitt).
    Han har gått en tur på Eiksmarka sammen med meg og Fant i kveld, og trent litt lineføring og på plass inne i stua. Ivrig, som vanlig og ørene hans spretter opp når jeg ber han om å utføre noe.

    P.S. Han vil ikke røpe overraskelsene til meg, enda jeg frister både med skinkesteik og kylling!!!

    Kanskje sjåast me i mørgo, storesøster?
    Våt suss fra Gvarken din. Mamma og Fanterampen hilser også.

    SvarSlett
  5. Uff ja, det er trist. Nå betyr de små gledene han har så innmari mye. Men han har jo mye vondt også, stakkars gutten. Så for hans del er det vel kanskje best å få slippe mer :o(

    Tenker på dere! Og Fante-rampen din.
    Klem fra meg

    SvarSlett

Dagene går...

Ja, det gjør de for visst. Nå er vi kommet til april mnd. og i morgen starter palmehelga. Påska nærmer seg altså med stormskritt.  Vi har gå...